I oktober og november i fjor samlet FNs medlemsland seg for å enes om en felles kurs for håndtering av de klimautfordringene vi står ovenfor. Norges hovedprioriteringer er å holde fast på 1,5-gradersmålet, som ble fastsatt etter Parisavtalen, og støtte opp om økt finansiering for klimatiltak i fattige land.

2022 og foregående år har vist at vi stadig oftere opplever dramatiske effekter av klimaendringer, enten i form av store nedbørsmengder over kort tid som kan resultere i flom, men også lengre tørkeperioder. Dette påvirker naturligvis oss mennesker, men også omgivelsene våre, eksempelvis matproduksjon og det biologiske mangfoldet. Dette er en kjent sak. Derfor er det godt at medlemslandene i FN på ny har samlet seg, denne gangen for å diskutere vern av natur og biologisk mangfold. Den 19. desember i fjor ble FNs naturkonferanse i Montreal i Canada rundet av. Her ble det vedtatt av et flertall (188 av 193 medlemsland) en ny internasjonal avtale om vern av natur og biologisk mangfold. Resultatene er på mange måter naturmangfoldets ekvivalent til Parisavtalen. Innen 2030 skal, om målsetningen oppnås, 30 prosent av verdens land og hav vernes og restitueres. Målsetningen skal nås gjennom 23 konkrete delmål, og en årlig investering på 200 milliarder dollar. Dette er en solid felles nysatsning, men hva er det som gjør at så mange land er villige til å investere så tungt i dette?

Status for verdens- og Norges naturmangfold

Mer en halvparten av verdens GDP ($44 trillioner av alle varer og tjenester som produseres i løpet av et år) er mer eller mindre avhengige av det naturen serverer oss. Gitt hvor avhengige vi mennesker er av biodiversitet, er utviklingen den har hatt det siste århundret ganske alarmerende. Biodiversiteten sørger for råmaterialer, medisin, rent vann og luft, i tillegg til å være matfatet vårt. Siden 70-tallet har villdyrbestanden i verden blitt redusert med 69 prosent, og det er estimert at omkring en million plante- og dyrearter står i fare for å bli utryddet i 2025. Dette utgjør omtrent 25 prosent av alle arter vi i dag har her på jorden. Skjevfordelingen illustreres godt gjennom å se på fordelingen av biomassen fra pattedyr i verden. En forskergruppe fra The State University of New Jersey estimerte i 2018 at hele 96 prosent av pattedyrene i verden er enten mennesker (36 prosent) eller husdyr (60 prosent, for det meste storfe og griser). Ville dyr utgjør dermed kun 4 prosent.

I Norge er 30 prosent av artene som er som registrert i artsdatabanken vurdert som truet. Vi har i dag vernet 17,6 prosent (ca. 68 000 km2) av våre landarealer, der nasjonalparkene utgjør majoriteten av arealene. Dette er dermed ikke et altfor dårlig tall sett i lys av målsetning på 30 prosent. For å treffe denne målsetningen må ca. 48 000 km2 vernes i løpet av de neste åtte årene.

Så hvordan har det seg at en så stor andel av artene i Norge er truet?

I følge miljøstatus.no er kun 11,5 prosent av arealet i Norge i kategorien villmarkspreget areal, og de vernede arealene vi har her til lands er stort sett knyttet til fjellandskap med lavere biologisk mangfold. Det biologiske mangfoldet (habitater og nisjer) er sterkt knyttet opp mot temperatur, solforhold, nedbør og vekstsesong. Jo mer vi nærmer oss polene, og jo høyere opp i høyden vi kommer, jo færre habitater og nisjer blir det generelt. Dette gir rom for færre arter. Ikke veldig ulikt måten vi mennesker bosetter oss.

Nye krav for framtiden

Tiltakene som kreves for å oppnå målene som er satt vil være krevende. Ikke bare i form av kostbare tiltak, men også det å la fristende utviklingsmuligheter ligge. Det er nærliggende å tro at det vil bli strammere retningslinjer for hva som kan bygges ut, og hvordan. For bygge- og anleggsnæringen vil dette blant annet bety at det vil bli et strammere regelverk, hvor det blir vanskeligere å få tillatelse til å bygge i urørt natur. I tillegg vil det antageligvis bli stilt større forventninger til utforming og tilpasning til landskapet og omgivelsene. Overordnet har jeg sett for meg at det må rettes fokus på følgende temaer for å stoppe tap av biologisk mangfold - og på sikt styrke det:

• Reguleringsplaner må i større grad verne om områder som har stort biologisk mangfold og tilrettelegge for bedre utnyttelse og utvikling av de arealene som allerede er bebygd. Dette må til for å nå målet om å verne 30 prosent av verdens hav og land innen 2030.
• Byggherrer må i større grad stille krav til ivaretagelse av iboende biologisk mangfold på området de bygger ut.
• Prosjekterende må planlegge og tilpasse utbygg i samspill med omgivelsene og ikke motsatt.
• Entreprenører må tilfredsstille strengere krav til at gjennomføring av utbyggingsprosjekter vil foregå på en skånsom måte, samtidig som de tilbakefører og restaurerer grønne flater for å bidra til å øke det biologiske mangfoldet i de arealene de arbeider i.

Det vil bli spennende å følge hvordan vi håndterer disse temaene, sett i lys av omstillingen til fornybar energi, som tross alt er ganske arealkrevende i form av vannkraft i vassdrag, vindparker (enten til sjøs eller lands), eller solparker. Det grønne skiftet vil i stor grad være et «bygget skifte». Måten vi håndterer disse interessekonfliktene på vil derfor være ganske avgjørende for hvordan vi vil være i stand til å nå våre egne og FNs målsetninger for klima og natur.